Ja: Immateriell kulturarv blir tema i Rio!

(Av Bjørn Enes): Denne veka (51/2022) fekk eg den hyggelege meldinga frå konferanseteamet i International Oral History Association, at mitt forslag til diskusjonstema på den 22. internasjonale konferansen om munnleg historie er godkjend: Eg skal halde foredraget “Munnleg historie er immateriell kulturarv” i Rio de Janeiro siste veka i juli neste år.

Forslaget som er godkjend kjem (på engelsk) nedanfor her. Berre litt kort om bakgrunnen fyrst. 

• Heilt sidan eg tok til å interessere meg for munnleg historie (for snart tjue år sidan) har eg meint at Noreg er i utakt med land me normalt liknar på, sidan munnleg historie (oral history) ikkje blir rekna som kulturarv, ikkje blir tatt i mot i det offentlege arkivverket og har relativt låg status både som fagfelt og kultursjanger. 

• Dette retta seg ikkje då Noreg slutta seg til verdskonvensjonen om immateriell kulturarv i 2007. Min teori er at årsaka ligg i ei for smal forståing av kva konvensjonen handlar om. Det er mitt hovudargument i debatten om at Noreg treng eit tredje senter for immateriell kultur med fokus på munnleg historie, forteljekunst og språk

• Men så har skeptikarar heilt rett i to motforestillingar: 

• “Oral history” blir ikkje nevnt eksplisitt i konvensjonen, og svært sjeldan i det store oppfylgjingsarbeidet som UNESCO driv (https://ich.unesco.org). 

• “Intangible heritage” blir så godt som aldri nevnt i tunge fora som Oral History Association (oralhistory.org/), Oral History Society (OHS.org.uk) eller Columbia University’s masterprogram (oralhistory.columbia.edu/) . 

• Min teori om kvifor, er slik: 

• Munnleg historie og historie nedanfrå er vestlege idear, som har blomstra sterkast i engelskspråkleg kulturkrins. Men verken USA, Storbritania eller India har ratifisert konvensjonen om immateriell kulturarv. Derfor er “intangible heritage” et lite brukt uttrykk i dei tyngste fagfora for munnleg historie. 

• Samtidig er heile idéen om “uhandgripeleg kultur” sprungen ut av ein ikkje-vestleg reaksjon mot at “verdsarv” tidlegare berre handla om festningar, murar og slott. Konvensjonen blei formulert medan Japan hadde formannskapet i UNESCO. Deira fokus på arbeidar-, kvinne- og LHBT-historie var ikkje dominerande, for å seie det slik. Derfor er “oral history” eit lite brukt uttrykk i dei tyngste fora for immateriell kulturarv. 

Det er dette eg synest treng ein diskusjon når fagpersonar og frivillige entusiastar frå heile verda møtest for å diskutere “Oral History in a Digital and Audiovisual World” i Rio de Janeiro i juli 2023. Og eg er veldig glad for at konferanseteamet har fatta interesse for tematikken!

Fram til eg reiser, skal eg forsøke å utdjupe og kvalitetssikre argumentasjonen gjennom nye artiklar i denne bloggen. Det gjer eg veldig gjerne i dialog med alle som måtte ha interesse for tematikken. Send meg veldig gjerne nokre ord eller eit innlegg! 

Her er forsalget eg sende IOHA: 

Oral history is intangible world heritage

In the UNESCO Convention for Safeguarding Intangible Cultural Heritage, oral history is not explicitly mentioned. I want to point out some problems following from this, and to propose that IOHA work with UNESCO, to make clear that all governments who signed the Convention, are obliged to support oral history projects. 

In Norway, tangible heritage is relatively well taken care of. As is intangible heritage concerning traditional music, traditional craftsmanship and one minority language. But “Oral traditions and expressions” are not. There is no national oral history archive, and neither public nor private funding schemes intended for oral history and other oral expressions. In libraries, museums and archives, oral culture and heritage are left to individual enthusiasts without fixed budgets. This is also reflected in voluntary heritage organizations.

I believe that the main reason for this is too narrow understanding of what is intangible heritage. I also suspect that this problem is not only Norwegian. 

For countries who signed it, the obligations in the 2003 UNESCO Convention are important when national heritage policies are worked out. If the understanding of those obligations are narrow, the policies will be narrow too. That is the problem in Norway - and I suppose in other countries alike. 

In my presentation, I will go deeper into the history of the Convention text, and explain why - in my opinion - the Norwegian understanding of it is too narrow, and what a correct understanding should be. 

Then I will discuss what it means for our American and British friends, that none of their governments (US and UK) have signed the Convention. And what this - in turn -  means for the rest of us, who owe so much of our learning to OHA and OHS. 

At present (November 2022) I think my conclusion will be that IOHA should seek closer contact with UNESCO, to make sure that both parts define oral history as part of the intangible heritage. We should aim at a common statement, that all governments who signed the Convention are obliged to support the work of oral history societies in their countries.